- Det kan hende noen blir fornærmede eller sinte, sier kunstner Inger Sitter (84).
(Magasinet): - Jeg har jo aldri lært å oppføre meg pent og norsk.
Inger Sitter (84) lener et trett hode mot ryggen i den dype stolen i atelieret.
- Temperamentsmessig følte jeg meg mye mer hjemme i Frankrike. Nordmenn er bundne og engstelige. Selv er jeg mye mer direkte. Og franskmennene sier ting rett ut. Men så ble det på tide for meg å få litt bedre kontakt med landet jeg var født i.
Picasso-samarbeid
Nå er Sitter i Norge igjen, for godt. I ti år har hun bodd i huset på Tjøme, der lyset fra hav og sørlandshimmel bølger inn gjennom de store vinduene i den enden av huset som fungerer som atelier.
Siden hun debuterte på en utstilling i Trondheim i den fryktinngytende alder av tretten har bildene hennes vært anerkjent, både i Norge og internasjonalt.
Som 27-åring samarbeidet Sitter og hennes daværende kunstnerektemann, Carl Nesjar, med Pablo Picasso da de dekorerte Regjeringsbygningen i Oslo.
Nå er det ikke så mange steder den rastløse kunstneren kan dra, i alle fall ikke uten anstrengelse, for hun har blitt skrøpelig og dårlig til bens. Hun har gitt opp å male og må nøye seg med å lage trykk.
Telefonen har hun alltid rundt halsen, så hun kan ringe etter hjelp om hun skulle falle.
Urettferdig ære
Også på andre måter har Inger Sitters liv begynt å sirkle rundt det hjemlige. Nylig har hun laget omslaget til boka «1814-2014: Rødt, hvitt og blått», en bredt anlagt bok om Grunnloven med tekster av blant andre USAs norskættede eksvisepresident Walter Mondale, og verker av en rekke norske kunstnere.
Seks av bildene i boken er Sitters. 3. mai stilles de ut på Eidsvoll Verk, deretter bærer det til USA på turné. For bildene, ikke kunstneren.
Da hun ble spurt om å lage omslaget, syntes hun nesten det var litt urettferdig, overfor alle de andre.
- Jeg har jo bodd utenfor Norge i over tretti år.
Men så var det æren, og så var det reaksjonen da hun leste seg så smått opp på grunnlovsteksten.
- Det gjorde sterkt inntrykk på meg. Det er dokumentet til et lite, nyfødt land som prøver å finne fotfestet.
Malte flagget
Det kunne liksom ikke bli noe annet motiv enn flagget på forsiden.
- Jeg var litt engstelig for å gå løs på et sånt motiv. Men den amerikanske maleren Jasper Johns malte stars and stripes, og det gikk jo fint. Så da tenkte jeg at da kan da jeg lage et flagg som vaier i vinden. Men det kan vel hende noen blir fornærmede eller sinte.
Sitter tilbrakte store deler av oppveksten i Antwerpen etter at familien flyttet dit fra Trondheim, har mesteparten av utdannelsen i Paris og har som voksen søkt seg mot Frankrike og Italia.
Fra bulevarder og småbygater har hun betraktet landet hun ville vekk fra.
Landet hun oppfordret studentene sine til å forlate, for å få andre erfaringer og kontakter, i de tre årene hun var professor ved Statens Kunstakademi.
- Inntil nylig syntes jeg det var noe naivt over Norge. Det var som om vi ikke ville være en del av verden, samtidig som vi gjorde mer enn andre for å hjelpe til på steder der de hadde større problemer. Det var en dobbelthet der.
- Initiativ blir pulverisert
Kanskje hadde Norge mer sans for Sitter enn Sitter for Norge. Men hun opplevde samtalene som for små og miljøet for snevert.
- Jeg følte meg friere på steder der ingen visste hva jeg drev med. I Norge blir miljøene fort små og tette, du merker instinktivt hvordan du blir vurdert.
Sitter så seg rundt og savnet mot.
- Mot til å si det man mener og ta ansvar. Initiativ blir pulverisert i utvalg og komiteer i Norge. Jeg har selv sittet i slike, så jeg vet hva det dreier seg om. Det henger sammen med at alt må gjøres så ordentlig. Da går det utover handlekraften. Heldigvis har dette endret seg. Gudskjelov.
Selv hadde hun kursen peilet inn uhyggelig tidlig.
- Det lå hele tiden i kortene at jeg skulle bli kunstner. Det var aldri noe valg. Jeg leste biografier om malere og kunstnere fra jeg var liten, og prøvde å forstå hva jeg egentlig kunne bli utsatt for. Så var det bare å kjøre i gang og ikke gi seg.
Zenbuddhisme
Mange tiår seinere ser Inger Sitter at det kanskje ikke bare var kunstmiljøet og det nasjonale sinnelaget som bygget veggene tettere inntil henne enn hun var bekvem med.
Kanskje gjorde hun det selv òg.
- Den store endringen alderen bringer med seg, er større frihet. Det tar tid å tilegne seg. Som ung var jeg så bundet. Jeg hadde fikse ideer om hvordan alt skulle være, og ble bundet av reaksjonene fra andre. Man vil jo så gjerne gjøre et godt inntrykk.
De indre grenseovergangene og passkontrollene har Inger Sitter trådt over blant annet ved å meditere og lese om zenbuddhisme.
- Indre frihet står sentralt i zenbuddhismen. Og så hjelper den til med å motvirke selvhøytideligheten. Høytidelighet er den største faren. Man skal ta seg selv alvorlig, men ikke høytidelig.
- Kvinner blir ikke verdsatt
Som kunstner har hun imidlertid alltid følt seg fri, i Norge og de andre stedene.
- Den begrensningen jeg har følt på kroppen, har dreid seg mye om økonomi. Jeg har bestandig måttet tenke på penger.
Og så var det dette med kjønn.
- Kvinner blir ikke verdsatt på samme måte som menn innenfor billedkunst. Det er få samlere som har kjøpt bilder av meg, skjønt det kan jo også ha vært min egen skyld, at de ikke har vært gode nok. Men kvinner har i større grad måttet gå inn og jobbe politisk for å få posisjoner og for å markere seg. Det er noe menn har kunnet hoppe bukk over. De har kunnet nøye seg med å male.
Ble hentet hjem
Det var tanken på å gjøre noe med det som hadde klødd, som lokket Inger Sitter hjem igjen fra Frankrike, dit hun hadde reist for å slå rot. På midten av sekstitallet lot hun seg kalle tilbake.
- Det var Kjell Bækkelund som sa «Inger, nå må du komme hjem, nå skal vi få til noe».
Arbeiderpartimannen Bækkelund fikk raskt meldt inn venninnen. Sitter satt i nystartede Norsk Kulturråd i fire år, fram til 1968.
- Det var viktige år. Resultatet ser vi nå. Det var da vi fikk etablert landsdelsmuseene, garantiinntektene og stipendordningene. Vi jobbet for å få vedtatt lover som sa at en kunstner som ble stilt ut på offentlige steder, skulle ha betalt for det.
Garantilønn
Ordningen var omstridt da og er omstridt nå. Rundt fem hundre kunstnere mottar en statlig garantiinntekt på drøye kr 220 000.
Politikere av flere farger har truet med å kvesse sparekniven og også andre kunstnere har spurt om ordningen fungerer som en gammelsosialistisk hvilepute. Sitter verner ennå om ordningen.
- Garantiinntekten har gitt billedkunstnere mulighet til å arbeide i fred og ro og ikke tenke på at de må tjene penger til livets opphold døgnet rundt. De store amerikanske malerne sto og vasket tallerkener om kvelden for å kunne skape de enorme verk de gjorde om dagen. Kunst er ikke lettvinte greier.
Men kan man ikke spørre seg om kunstnere, som skal være et uavhengig korrektiv til øvrigheten og etablissementet, har godt av å være på statlige lønningslister?
- Det er ikke noe problem, fordi vi lever i et demokrati. Det motsatte er farligere, det å bli bundet opp i alt det merkantile, i gallerier som skal tjene penger. Internasjonalt ser man ofte at dette tar overhånd.
Kritisk til pengejaget
Nå er det Norge som er basen og utlandet som er dét Sitter betrakter på avstand. Igjen er hun kritisk.
Det moderne, internasjonale, raskt virvlende kunstmarkedet, der kunstnere jobber for å appellere til rikfolk på utkikk etter gode investeringer og gjøre så mange som mulig interessert i at verdien deres skal holde seg, har hun lite til overs for.
- Av og til kommer det folk fram gjennom dette systemet og gjør storartede ting. Anselm Kiefer, som har laget bokhyllene på Astrup Fearnley, har jeg stor respekt for. Det er ikke mange jeg har stor respekt for. Damien Hirst er vel først og fremst et forretningstalent.
For det Norge hun en gang oppfattet som så innesluttet, kan ikke lenger holde verden på avstand.
- For første gang i vår historie må vi virkelig forholde oss til en global virkelighet. Vi kan ikke bare forholde oss til våre egne verdimålinger, våre egne psykologiske problemstillinger. Nå må vi skjerpe oss og bli mer åpne, sette oss inn i andre kulturer og respektere dem. Det er nødt til å være berikende.
Kontroversiell kunst
Men kan ikke den nye verden true nettopp friheten hun alltid har strakt seg etter? Hva når nyankomne fra andre kulturer mener respekt er å snevre inn ytringsfriheten og ikke tegne eller male noe som krenker en religion?
- Da kommer jo moralen inn i det. Det er klart kunst kan være moralsk forargelig. Iblant spør jeg meg i hvilken grad moral er medfødt. Jeg tror det egentlig er noe alle har i seg, men at det er noe man forskusler, at man mister kontakten med de dypere lag i seg selv, fordi man vil tekkes omgivelsene og samfunnet.
Bare i fjor høst hendte det at kunstens frihetsidealer tørnet sammen med publikums emosjonelle behov.
Ansatte i helsedepartementet reagerte på at kunstneren Vanessa Bairds voldsomme bilder skulle henges opp på en arbeidsplass der mange ennå strevde med bearbeidelsen av terrorangrepene 22. juli.
Bairds tredje maleri ble avbestilt, og verkene er ikke hengt opp sammen.
- Det var jo tragisk at det skjedde.
Sitter tenker seg om.
- Baird gjorde en strålende jobb. Men jeg spør meg også om Koro (statens fagorgan for kunst i det offentlige rom, journ.anm.) ikke kunne ha begrenset omfanget noe. I slike lokaler trengs det også en viss ro. Den som ferdes der, bør ikke bli satt over på et sidespor av for sterke visuelle inntrykk, sier Sitter.
- For noen mennesker er jo dette veldig sterkt. Andre ser det ikke i det hele tatt. Men noen ser.
Ved Verdens Ende
Det er en av de lurendreiervårdagene som ser ut som om den er varmere enn den er, som med sin klare himmelkuppel lokker Tjøme-boerne ut av døren i for tynne jakker.
Egentlig er det naturen som har vært Sitters store pasjon, langt mer enn diskusjonene om kjønn og penger. Mye av det svarte i bildene kom av bekymringen for at det hele skulle ødelegges, at regnskogen skulle hogges sønder og luften og vannet forgiftes av utslipp.
Men i de to store bildene som står langs kortveggen i atelieret, er det hvitt og blått og rødt, og buer som minner om ringer i vann.
- Jo eldre jeg blir, jo bedre ser jeg. Er det ikke rart? Jeg ligger om morgenen og ser ut på grenene, ser så godt jeg kan, for å memorere det før bladene kommer. Jeg ser dem bedre enn før. Jeg legger bedre merke til nyanser og rytmer.
I går var hun ute ved Verdens Ende.
- Sjøen var helt flat og strålende. Jeg får et sånt behov for å tegne da, for å bevare det.
Sensuelle former
En gang, på en utstilling, kom en dame bort til Sitter og pekte på et bilde og sa: Jeg har hytte ikke så langt fra det der.
- Og det var et helt abstrakt bilde! Da tenkte jeg at dét er ikke verst, å kunne abstrahere natur så andre kjenner seg igjen. Det er jo ikke spesielle steder. Ofte er det synteser av hav og svaberg, av en følelse, sier hun.
- Jeg går på svabergene og tenker på hvordan det hardeste av det harde, nemlig granitt, er blitt skylt og vasket mykt av havet gjennom millioner av år. Resultatet blir former så myke som hud, med muskler og alt. Det blir så sensuelt. Det betar meg hver gang. Det er så jeg ikke tror det er sant.
Det var noe noen skrev om henne en gang. Kanskje var det Dagbladets kunstkritiker Harald Flor.
- Han skrev at jeg malte der jeg er. Det er sant. Når jeg maler i Italia er bildene mine annerledes. Og nå, i Norge, blir det andre bilder. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg bare gjør det jeg føler jeg trenger å gjøre.