En kunstens mannlige feminist

Joseph Kosuth er en av kunstverdenens største, og egoet kunne hatt anselige dimensjoner. Selv hevder amerikaneren at han er mest glad for de mulighetene kvinner har fått som en følge av den konseptkunsten han har frontet.

– Du vet, slik den klassiske modernismen hadde utviklet seg, ble kunstneren nærmest betraktet som en ny Messias som sprutet sin maling på lerretet. Og når det kommer til å ligne seg selv med Kristus har kvinner dessverre lite å stille opp med. Men kunst dreier seg ikke om kjønn, det dreier seg om ideer og representasjonen av dem. Og der har konseptkunsten vært en døråpner for kvinner, sier en tilbakelent kunstner.

Da Joseph Kosuth kom inn i kunstverdenen på midten av 1960-tallet var popkunsten fortsatt i sin emning, og myten om de store, modernistiske ikonene, som actionmaleren Jackson Pollock (som døde allerede i 1956, 44 år gammel) var høyst levende. Nå har Kosuth holdt på i 50 år, og som 70-åring åpnet han sin første salgsutstilling i Norge, i Galleri Brandstrup i går. I dag avduker han en stor utsmykking, «A Monument of Mines», i det nye kultur- og skolesenteret Krona i Kongsberg. Men han er ingen nykommer i Norge. Minnet om den store utstillingen i Kunstnernes Hus for 20 år siden, i 1995, lever fortsatt hos dem som var så heldige å se den.

Kampen om kunstscenen

Dagsavisen møter ham i galleriet, og han går rett på sak. Han sier møtet med kunstscenen var en kamp – ikke bare for ham, men for å plassere kunsten der den hører hjemme: i verden. Og det må vi kunne si at han har klart. Slik kunstverdenen har utviklet seg er konseptkunst samtidskunstens ledende fenomen. Selv om kunstverdenen kan vise til et imponerende stort mangfold, er det konseptkunstens konsentrasjon om å presentere ideer og relatere det visuelle uttrykket til disse ideene som må sies å ha vært den ledende trenden de siste 30–40 årene.

Og om Marcel Duchamp (han med pissoaret, du vet) er konseptkunstens far, er Joseph Kosuth dens forkynner. Det er riktig nok vanskelig å se for oss den 70 år gamle mannen som en Messias – til det er den «fancy» dressen for krøllete og håret for bustete – men det er liten tvil om at han står stødig som den kunstneren som har hatt størst betydning for konseptkunstens utbredelse. Han rundet 70 tidligere i år, og han har hatt over 400 utstillinger gjennom sin 50 år lange karriere. For tida jobber han med en utsmykking til det franske nasjonalbiblioteket i Paris. Han forteller at det skal bli et 2,4 meter høyt neonverk som skal gå rundt toppetasjen på alle fire bygg. Han bruker en tekst av filosofen Michel Foucault, og målet er at kunsten skal sees av halve Paris – av alle som ikke kan se Eiffeltårnet.

Kosuth på Kongsberg

Joseph Kosuth må være litt forsiktig etter en ryggoperasjon, og han støtter seg til en stokk når han er ute i galleriet. Han er fornøyd med monteringen, og ser fram til avdukingen i Kongsberg i dag. Begge steder dreier det seg om kunstverk i neon, med tekst av ulik karakter. På Kongsberg har han inntatt det sentrale atriet med 136 neonlysende navn, på alle sølvgruver som var i drift etter at byen ble grunnlagt i 1624. I galleriet er det en blanding av rene neonverk og tekster og tegneseriestriper på pleksiplater, en blanding av høy- og lavkultur som ikke unnslår seg fra å kommentere kunstens rolle i samfunnet med en humoristisk tone.

– Tekstene i kunsten min har et metaperspektiv. Den språklige sammenhengen peker på hvordan vi skaper mening, i kunsten så vel som i kulturen. Språket har sosial og politisk verdi, og det er ikke tilfeldig hvordan vi bruker språket. Det er påfallende hvordan politikere og forretningsfolk bruker språket for å legitimere sine verdier. Det triste er at disse menneskene, som har så stor innflytelse i samfunnet, styres av kortsiktige mål. Politikerne skal gjenvelges om fire år, forretningsfolkene jager profitt. Derfor er kunsten så viktig fordi kunstnere tenker annerledes og mer langsiktig, sier han.

Konseptkunstneren

Som konseptkunstner er Kosuth klar over kunstens potensial som et korrektiv i samfunnet. Og selv om vi møter ham i et kommersielt galleri er han ikke redd for å sparke.

– Problemet er markedstenkningen rundt kunst. Kunst har en dypere mening enn det vi ser gjennom jakten på stadig nye prisrekorder. Det kommersielle kjøret setter kunstens egentlige verdi i skyggen. Kunstnere jobber med mening, og det er helt meningsløst å jobbe med historiske uttrykk hvis det er den eneste grunnen. Men, selv om jeg ikke synes noe om det, må du gjerne velge et historisk uttrykk hvis du har noe viktig å si: Ideen er viktigere enn formen, sier han.

Joseph Kosuth har alltid vært opptatt av filosofi, og når han nevner hva han blir inspirert av kommer det en liste med forfattere og filosofer. Men han påpeker at han, som de fleste andre kunstnere, forholder seg til kunstnere som har gått foran. I utstillingen er Piet Mondrian godt synlig. Med er han spesielt stolt av at han ble spurt om å lage en installasjon i Philadelphia Museum of Arts Marcel Duchamp-samling. Den åpnet for en måned siden, og står i et år. Det er bare en times togtur fra New York, og han oppfordrer intervjueren om å ta en tur. Selv har han gitt opp New York til fordel for London:

– Jeg bodde i New York i de morsomme årene. Nå har byen mistet sin sjel. Eiendomsutviklerne har tatt over og presser prisene i været. I London er det fortsatt unge kunstnere og et livlig miljø. New York er et eksempel på at politikken følger pengene. Det bærer galt av sted inntil folk reiser seg og gjør opprør, sier han.